Hva er det ved Italia som er så fasinerende?

Italia har blitt en drøm for meg.  Det er litt vanskelig å forklare hvorfor det er blitt slik, men jeg antar at det har med den ultimate drømmen om å leve litt slow, nyte livet, omgivelsene, vin, mat og klima.  Og et handler jo om at man har fri.

Italienerne er jo stort sett hyggelige mennesker.  Det er dessverre slik at min italiensk er sterkt begrenset, men med litt italienske gloser klarer jeg stort sett å kommunisere med dem. Og de gjør et forsøk på engelsk - selv om uttalen er noe tilbake å ønske. But who cares?

Kulturen i det store og hele fasinerer meg.  Toscana spesielt - men Piemonte er også et drømmested.  Men som Klaus Hagerup- sykling i Piemonte er for karrieresykkelisten.  Ikke for amatører som liker lange lunsjer med en flaske vin til . Da passer det dårlig med en sykkel som transportmiddel hjem.

Når en tar en tur i det toscanske landskapet undres jeg over all kultur, all kunsten som italienerne omgir seg med i det daglige.  Men det ser ikke ut til at de bryr seg så veldig.  Det er blitt en del av deres identitet og er en selvfølge.  Jeg forundres derimot over hvor storslått og flott alt er.  Fra de små skulpturene til de store mesterverkene.  Og ikke minst de gode historiene bak.

Opplevelsene i Italia handler også om egenfølt frihet.  Jante og Luther er langt unna så fort Alpene er passert. Her kan du være deg selv - leve som du selv vil - og stort sett oppføre deg som du vil.  Men du har selv ansvaret.
Og så handler det om at det ikke vrimler av naboer hjemmefra .  Ikke at mine naboer er plagsomme, men det er nesten så en blir litt overgitt når en hører nyrike norske turister klager på pasta og pizza,  men som lengter hjem til Grandiosa'n hjemme.  Mange ganger sjokkeres jeg over ignoransen - ukunnskap er ofte grobunn for mistillit og forståelse.  Å tro at skal ha det som hjemme når du besøker et annet land, er for meg nesten ubegripelig.  Må du ha geitost og H-melk, bli hjemme.