Feige ledere

«Jeg er lei av feige ledere. Det er så mange av dem. Folk som i all sin smålighet beskytter egne interesser og som aldri står fram når situasjonen kaller på dem. Folk som frykter fiasko mer enn higen etter ære. De som aldri klarer å bestemme seg, de som ikke tør å være hensynsløse og sterke når tiden er rett for det.»


Niccolo Machiavelli,  Italia, Firenze ca 1500

Daimon er i gang

Så var vi endelig her.  Daimon as er stiftet og vi er i gang med vår virksomhet.  Det er laget nettside http://www.daimon.no/ og vi har laget programmet ferdig for vår første samling i Lucca- hvor Kåre Valebrokk, Siv Jensen, Aleksander Ø Berg og Erlend G Høyersten skal holde foredrag sammen med  oss.

Daimon - som Sokrates sier :  Den indre stemmen - den som forteller deg om noe er galt eller rett.  Følg denne stemmen - den har oftest rett.

Vi skal ha foredragene på Palazzo Pfanner - et fantastisk sted innenfor bymurene.  Sammen med flotte omgivelser og en vakker park, vil det danne en skikkelig ramme for vårt seminar.

Sjekk utwww.daimon.no - og meld deg gjerne på seminaret.

Hvordan historiene påvirker oss - et besøk i Sienna

Sist sommer mens vi var i Lucca, tok vi en tur ut med bil.  Hensikten var å besøke bl.a. Sienna og Volterra.
Begge steder fantastiske steder, men uten kanskje den ro og nytelse som vi er ute etter når vi er i Italia. Det er mye turister.

Men ved Doumo'n i Sienne reagert jeg på skulpturer som umiskjennelig handlet om Romulus og Remus som ble diet av en ulvinne.  Hvorfor var det slik at guttene som sies å ha grunnlagt Roma, også befant seg så til de grader i Sienna?  Nå, historien har jeg fått om dette fenomenet.
Men jeg holder på å lese en historisk roman fra Antikkens Roma, skrevet av Steven Saylor. Og dette er spennende lesing.  En roman bygger gjerne på kjente fakta, men ikke alt er nødvendigvis fakta.  Og historien om Romulus og Remus er fasinerende.  Forfatteren antyder at historien om at disse tvillingene ble diet av en ulvinne, har med språklig forvirring å gjøre.  I det gamle området RUMA bodde en svinerøkter som fant og tok seg av de to guttene (Faustulus).  Han hadde en promiskiøs samboer som ble betraktet som en noe lettlivet kvinne av omgivelsene.  Forfatterens påstand er at det var hun som diet disse to guttene.  At ulvinne ble misforstått, da begrepet for "hore" er samme ord som "ulvinne".  Rett eller galt - historien er fasinerende, som sagt.

Det som jeg finner spennende er akkurat disse historiene som er laget for å kunne fortelles over et godt glass.  Det er historier som har så mye forankring i den faktiske historien,  men som utbroderes og får sin egen vri.  Og der er italienerne uovertruffen.  Den historiske romanen om grunnlaget for Roma handler om flere samfunn og etableringer.  Men historien om Romulus og Remus er kanskje artigste.

Litt mer sesongavhengig mat - denne gang en blodig dessert

I dagens matverden snakker vi ofte om det nye nordiske matmanifest.  Det handler i stor utstrekning om å finne frem de gamle kornsortene, de glemte rotfrukter og bær som står på buskene og råtner fordi ingen gidder å hente dem inn.
Men italiensk kjøkken er jo også en matkultur.  Ikke det at vi skal servere italiensk hele tiden på norske restauranter, men det er noe perler som bare må inn på en meny som er velsmakende.

Sesongens mat er viktig også i det nordiske kjøkken.  I disse dager er det sesong for en noe langreist appelsin, men dette er jo noe vi ikke dyrker selv.  Spanske blodappelsiner er tema for mitt forslag til en lett og delikat og ikke minst velsmakende dessert. Blodappelsin eller rød appelsin som det kalles overfor sarte sjeler, finnes nå i en matbutikk med godt utvalg nær deg.  De finnes fra nå og kanskje ut februar måned.

Christer Berens er opphavsmann til denne fantastisk friske og velsmakende desserten.

1 1/2 kg blodappelsiner  ( 10 stk)
1 dl sukker (etter smak)
1 vaniljestang. Ta ut frøene og spar dem )
1/2 dl appelsinlikør eller cognac
3 hele stjerneanis

1 1/2 dl. Creme Fraiche
2 ss sukker
frøene fra vaniljestangen.

* Pisk Creme Fraiche , vaniljefrøene og sukkeret til en kremet blanding.
* Rens og kutt opp 4 appelsiner i båter uten skinn, eller i firkanter
*Varm forsiktig opp saften av 6 appelsiner. Svak varme (må ikke koke)
*Tilsett stjerneanisen (3) , vaniljestangen og kanelstangen, sukker og likør. Varmes og reduseres godt.
*Legg appelsinbåten i serveringsskål og hell over den reduserte laken.  Serveres med en stor skje pisket Creme Fraiche.  Serveres lun.

Dette er en dessert som alle orker etter måltidet.  Den frisker opp ganen, og gir en god følelse av sunn metthet.  Lykke til .....
og du - det er tillat å drømme seg til sydligere breddegrader og håp om en fin tid framover.

NYT.

Snart er det på tide med en tur igjen

Så snart solen gir litt varme i ansiktet her oppe i Nord, tenker jeg på hvordan jeg kan få tid og anledning til å reise til Lucca igjen.
Lengselen er der nesten hele tiden.  Tanken på å vandre på bymuren en tidlig morgen, kjenne varmen komme og kikke på folk.  Dette litt langsomme livet, som gir meg så mye.  Det er ennå mye jeg ikke har fått med meg av attraksjoner inne i byen.  For ikke å snakke om hva som befinner seg i rimelig avstand til Lucca.

Men nå er i alle fall sommerferien sikret igjen.  3 uker i juli - da er det Lucca igjen.  Kåre har sørget for en leilighet for oss- med terrasse. 50 kvm solfylt ro og skjønnhet.  Vi gleder oss storveis allerede.

I går hadde jeg vinklubb, og jeg presenterte viner fra Piemonte i går.  En Langhe, en Barbera d'Alba og 4 Barolo.  Til mat hadde jeg laget Italiensk Torsk og en søt og god dessert Zabaglione- en variant som semi-freddo.
Det ble et vellykket måltid, og vinene var bare supre.  Vinneren var Sandrone's Barbera - med en snittkarakter på 8.(skala 1 -10)

Oppskriften på Italiensk Torsk fant jeg i den lille kokebokserien :  Italiensk.  Her er oppskriften:
4 person:
25 gr smør
50 gr grovbrødsmuler
25 gr hakkede valnøtter
revet skall og saften av 2 sitroner
2 kvaster rosmarin, stilkene fjernet
2 s hakket persille
4 torskefileter a 150 gr.
1 hvitløkfedd presset
3 ss valnøttolje ( eller virgin olivenolje)
1 liten rød chili - skåret i terninger
salatblad til servering.

1. Smelt smøret i en stor stekepanne
2. Ta stekepannen av varmen, tilsett brødsmulene, valnøtter, skall og saft av 1 sitron, halvparten av rosmarienen, halvparten av persillen.
3. Press brødsmøeblandingen på toppen av torskefiletene.  Husk å salte filetene først.
Legg filetenei en lav foliekledd langpanne.
4 Stek i forvarmet ovn ved 200 gr. i 25 -30 minutter.
5. Bland hvitløken, resten av sitronskallet og saften, rosmarin, persille og chili en en bolle.  Pisk inn valnøttoljen, og bland. Drypp dressingen over fisken når den serveres.
6. Legg opp fisken på tallerken.

For  å gjøre denne til et mer "norsk" måltid, server med bønner eller kanskje potet for den del.

Smaken har klare innslag av sitron. Det kan være lurt å spare litt på denne.  Men det er KJEMPEgodt.

Hva er det ved Italia som er så fasinerende?

Italia har blitt en drøm for meg.  Det er litt vanskelig å forklare hvorfor det er blitt slik, men jeg antar at det har med den ultimate drømmen om å leve litt slow, nyte livet, omgivelsene, vin, mat og klima.  Og et handler jo om at man har fri.

Italienerne er jo stort sett hyggelige mennesker.  Det er dessverre slik at min italiensk er sterkt begrenset, men med litt italienske gloser klarer jeg stort sett å kommunisere med dem. Og de gjør et forsøk på engelsk - selv om uttalen er noe tilbake å ønske. But who cares?

Kulturen i det store og hele fasinerer meg.  Toscana spesielt - men Piemonte er også et drømmested.  Men som Klaus Hagerup- sykling i Piemonte er for karrieresykkelisten.  Ikke for amatører som liker lange lunsjer med en flaske vin til . Da passer det dårlig med en sykkel som transportmiddel hjem.

Når en tar en tur i det toscanske landskapet undres jeg over all kultur, all kunsten som italienerne omgir seg med i det daglige.  Men det ser ikke ut til at de bryr seg så veldig.  Det er blitt en del av deres identitet og er en selvfølge.  Jeg forundres derimot over hvor storslått og flott alt er.  Fra de små skulpturene til de store mesterverkene.  Og ikke minst de gode historiene bak.

Opplevelsene i Italia handler også om egenfølt frihet.  Jante og Luther er langt unna så fort Alpene er passert. Her kan du være deg selv - leve som du selv vil - og stort sett oppføre deg som du vil.  Men du har selv ansvaret.
Og så handler det om at det ikke vrimler av naboer hjemmefra .  Ikke at mine naboer er plagsomme, men det er nesten så en blir litt overgitt når en hører nyrike norske turister klager på pasta og pizza,  men som lengter hjem til Grandiosa'n hjemme.  Mange ganger sjokkeres jeg over ignoransen - ukunnskap er ofte grobunn for mistillit og forståelse.  Å tro at skal ha det som hjemme når du besøker et annet land, er for meg nesten ubegripelig.  Må du ha geitost og H-melk, bli hjemme.

Hva skjer med Villa Teghini?

Det nærmer seg ett år siden denne villaen ble til en drøm om et renessansesenter.  Beliggenhet, bygningsmasse og ikke minst de økonomiske fordelene ved eiendommen ble stadfestet ganske så raskt.
Men finanskrisen gjør at finansiering og investorer ikke er like lette å få med.  Og godt er egentlig det. For da må prosjektet være så robust at det virkelig er et godt case.

Ideen ligger fast.  Dette kommer til å bli et flott sted.  Eieren er villig til å selg,  vi har kontakter som kan være med å eie/finansiere og vi ser for oss et tidspunkt i nær framtid der avgjørelser tas.
Fra da av er det vinn eller forsvinn.   Men uansett er Lucca et sted som lokker og drar.  Kjenner at jeg snart må nedover igjen.  Bare for å lufte "vedet".